«Jeg vil ikke, Jeg vil ikke!»
Et norsk folkeeventyr inspirert av fortellingen på dette nettstedet — skrevet i stil med Asbjørnsen & Moe, med tekst av Claude.ai og illustrasjoner av Nano Banana 2.✱ ✱ ✱
Det var en gang ei heks som bodde i ei skummel hytte ved utkanten av skogen der ingen gladelig ferdes etter mørkets frembrudd. Hun var ikke den mektigste heksen i landet — langt derifra — men hun var utvilsomt den mest hardnakkede, og det mente hun selv var langt bedre. Mektige hekser kan man beskytte seg mot. En hardnakket heks bare fortsetter.
Heksa var, som alle i bygda visste, velsignet med tre sjeldne egenskaper: hun var slem med et hjerte kaldt som en brønnstein i januar, dum på den sorten vis at hun aldri ante det selv, og sta som en gammel bukk som har bestemt seg for at gjerdestolpen er fienden. Disse tre tingene satt i henne som nagler, og hun var stolt av alle tre — særlig staheten, som hun foretrakk å kalle «sterk karakter».
«Jeg tar aldri feil,» sa hun til katten sin hver morgen, og katten så på henne med de gule øynene sine og sa ingenting, for katten var klokere enn det.
✱ ✱ ✱
Nå hadde heksa lenge hatt lyst til å lage verdens kraftigste søvndrikk, for da kunne hun legge folk i dvale og stjele fra dem mens de sov — noe hun syntes var en utmerket forretningsidé. Hun hadde en gammel bok full av oppskrifter, men boken var skrevet med liten skrift og mange vanskelige ord, og heksa likte verken liten skrift eller vanskelige ord. Så hun leste bare annenhver linje og gjettet resten.
Oppskriften sa: tre blad av valmue, kokt i kildevann ved lav varme i to timer. Heksa brukte fem blad, kokte i brusevann ved full varme i tjue minutter, og rørte med feil hånd fordi høyrehånden var trett.
Drikken ble ferdig. Heksa snuste på den, nikket tilfreds, og helte den i et lite krus som hun bar med seg til naboen under påskudd av å være høflig — noe ingen i bygda trodde på et øyeblikk, men naboen var godtroende og drakk.
Ingenting skjedde. Naboen satt der like våken som før og tilbød henne lefse.
«Drikken virker ikke,» sa naboen.
«Jo, den virker,» sa heksa. «Du bare sover med åpne øyne. Det er en ny sort søvn.»
Og med det gikk hun hjem, høyst fornøyd med forklaringen sin.
✱ ✱ ✱
Neste forsøk var et flyvepulver, for heksa hadde alltid hatt lyst til å fly. Oppskriften var klar: mal tørket trollbær til støv, bland med gjøkespytt, og si de rette ordene tre ganger. Heksa malte bærene grovt fordi finmaling var kjedelig, brukte vanlig spytt fordi hun ikke kjente noen gjøk personlig, og sa ordene én gang fordi tre ganger virket overdrevet.
Hun klatret opp på stabburet, strødde pulveret over seg, og hoppet.
Hun fløy ikke. Hun falt, med en anselig smell, ned i møkkakassa bak stabburet.
Da hun reiste seg og børstet av seg det verste, erklærte hun at pulveret hadde virket utmerket — hun hadde flydd i nesten ett sekund, og det var en god begynnelse. Katten satt på taket og så ned på henne. Heksa mente katten så imponert ut. Katten gjorde ikke det.
✱ ✱ ✱
Ryktet om heksa i skogen spredte seg, som rykter har for vane. Folk kom til henne med ønsker og håp, og heksa tok gjerne imot dem — og betalingen deres — og ga dem det hun mente de trengte, som sjelden var det de hadde bedt om.
En ung mann ville ha en kjærlighetsdrikk. Han fikk en brun suppe som smakte av kål og bek, og da han klaget sa heksa at kjærlighet ikke alltid smaker godt, og at det var et tegn på at drikken virket. Han drakk den i god tro. Ingen ble forelsket i ham. Han ble bare litt kvalm.
En gammel kone ville bli kvitt gikta. Heksa ga henne en salve av noe udefinerbart og sa hun skulle gni den inn mot strømsretningen. Den gamle kona visste ikke hvilken vei strømsretningen var, og spurte. «Det vet da enhver,» sa heksa, og gikk inn og lukket døra. Gikta ble ikke bedre. En ny vorte dukket opp på nesa.
En bonde ville ha godt vær til slåtten. Heksa mumlet noen ord over et potteskår og sa det skulle ordne seg. Det regnet i fjorten dager. «Godt vær for slåtten betyr mye vann i jorda,» sa heksa da bonden kom tilbake, gjennomvåt og rasende. «Du burde vært mer presis i bestillingen din.»
✱ ✱ ✱
Nå ble folkene i bygda lei. De holdt ting og samlet seg i kramboden en kveld, og etter mye fram og tilbake ble de enige om å sende en klok gammel mann til heksen for å si fra. Den gamle mannen var kjent for å tale sant og ha is i magen, og han kjente heksa fra de var barn — hun hadde den gang puttet mark i hosene hans, og siden vært av den oppfatning at det var moro.
Han kom til hytta og banket på. Heksa åpnet, så ham an, og sa: «Du er velkommen, men jeg har ikke tid.»
«Du har tatt feil igjen og igjen,» sa den gamle mannen. «Du har tatt imot betaling for tjenester som ikke virket. Du har løyet og lurt og ment at det var andres skyld. Vil du ikke en gang, bare én gang, innrømme at du tok feil?»
Heksa så på ham lenge. Det var helt stille. Katten holdt pusten.
«Jeg vil ikke,» sa hun.
«Vil du ikke prøve igjen — ordentlig denne gangen?»
«Jeg vil ikke.»
«Vil du ikke lære?»
«Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!» ropte heksa, og slo igjen døra så vindusruta sprakk, og glassbiter falt ned og traff henne i foten. Hun ropte at det var døras feil og haltet inn.
✱ ✱ ✱
Den gamle mannen gikk tilbake til bygda og sa at det ikke var noe å gjøre. Folk nikket og sa de hadde trodd det. Så la de heksa bak seg og levde videre, og det gikk dem godt nok.
Men heksa satt i hytta sin og brygget og bommet og falt og fant på forklaringer, dag etter dag, år etter år. Rumpehalen hun hadde gitt seg selv ved et uhell vokste seg lengre for hvert bom. Katten lærte seg å bære paraply. Hytta skrådde mer og mer til siden fordi hun i sin tid hadde satt grunnmuren feil og nektet å rette den opp.
Og om noen spurte henne hvordan det gikk, svarte hun at det gikk utmerket, og at hun aldri hadde hatt det bedre — og det mente hun oppriktig, og det er kanskje det skumleste av alt.
Og var hun ikke blitt klokere i går, så sitter hun vel der og vil ikke ennå.
✱ ✱ ✱